Gamle beretninger, brev og notater, er snadder. Denne gang skal vi bedre kjent med Nicolai Ramm Østgaard og hans fiske- og setertur til Magnilldalen i 1838!
Nicolai Ramm Østgaard er en kjent person i Nord-Østerdalen og Fjellregionen. Født i Trondheim i 1812, men foreldrene var nord-østerdøler. Faren, Michel Østgaard, var fra Dalsbygda, sønn av Marit og Solan Jonsen Østgaard, bønder i Nirsen. Solan er den kjent mestersnekkeren. Mora, Karen Magdalena Ramm, var fra Tynset datter av Anne og Nicolai Hersleb Ramm, bosatte på Ramsmoen i Tynset sentrum, derav navnet. Bestefaren hadde en betydelig posisjon, som skoginspektør for Røros Verk og aktiv i omfattende utskifting av skog og utmark, med overgang fra felleseie til privateie, men kanskje mest kjent som «oppdager» og kartlegger av «Barduskovene» og en indirekte årsak til at utflyttinga fra Nord-Østerdalen til Bardu ble omfattende. Naboene, Sigrid og Jon Kalbækken, var blant de første som drog nordover i 1791
Karen Magdalena Ramm og Michel Østgaard ble skilt, mora reiste heim til Tynset og Ramsmoen og der voks Nicolai opp sammen med søstera, Mina.
Da han var 13 måtte han ut på skole, først til Hedmarken, seinere til Kristiania og juss-studier. Sitt lengste virke fikk han som fogd i Sør-Østerdalen med bosted på Helset like sør for Elverum.
Som student og seinere akademiker var Nicolai Ramm Østgaard en ektefødt sønn av sin klasse, romantiker med stor begeistring for Norges natur og kultur og søkte til skogen og fjellet for atspredelse og opplevelser. Dette kommer godt til uttrykk i boka «En Fjeldbygd Billeder fra Østerdalen» som han skreiv og kom ut til jul 1851. Boka var egentlig blitt til hans studiedager, han hadde nært samvær med andre studenter med begeistring for det nasjonale og lokale, som Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe. I den uformelle foreningen Tollekniven forlystet de hverandre med å lese opp små skisser fra BygdeNorge og oppveksten. Nicolai oppfattet seg mest som en lytter, men bidro også med noen historier som slo godt an. Først langt seinere ble dette samlet i bokform, ei bok som slo godt an og kom med nytt opplag allerede i 1852. Til sammen har det blitt 7 opplag. Siste opplag kom i 1956, utgitt av O. Bull Aakrann, en etterkommer av «kontorist Aakrann»(se seinere) Ta og les boka! Det er bedårende beretninger med stor innlevelse fra nabolaget, bryllupet i Kjæreng og ikke minst fra seter og fisketurer innover Aumdalen.
Nicolai Ramm Østgaard er også tidlig turist og observatør i Jotunheimen og skriver om sine opplevelser i boka «På vandring i Lomsfjellene», som kom ut i 1858. Den tids akademikere og naturelskere var sterkt påvirket fra Tyskland og Nicolai gjør også ei vandring i Schwarzvald.
Skoginspektøren døde i 1830, Ramsmoen ble solgt og mora med mor og datter flyttet til Slåttåsen. Hit kom Nicolai på besøk om somrene og da sto utflukter, med fiske og seterbesøk, høgt på programmet. Den slags utflukter for rekreasjon og fornøyelse var det ikke mange som dreiv med, så Nicolai Ramm Østgaard kan beskrives som en av de første turistene.
Sommeren 1838 er Nicolai heime på Tynset. En av de viktigste aktivitetene var fiske, men Auma var tom for vatn og dermed fisk, i Tunna var det lite fisk, i Glåma var det fisk, men den lot seg ikke fange. Fiskerens ære var truet, det måtte tas grep!
«For dog at soutenere (understøtte)min gamle Krigerhæder …… besluttede jeg at levere Fienden et Hovedslag …..blev der lagt Plan til en Expedition mod de fjærne Magniller, eller Indvaanerne af Magnil-Elven»
Men det var ikke bare bare å ta seg fram dit.
«Egnen, som denne Elv gjennemstrømmer, er en høitliggende Fjeldtragt 2-3 Mile Nord for Tønset-Bygden, og da den var saagodtsom et Terra incognita (ukjent land), lovede jeg mig baade Eventyr og stort Bytte af Taget»
Han kunne ikke begi seg av garde aleine, men hadde med seg « Kontorist Aakrann, af tønsætisk Herkomst; derhos havde vi et betydelig Auxiliair-Corps i en stor og lang Tønsæt-Gut ved Navn Hans» Hans skulle passe hester, vise vegen og dessuten være med å fiske. Godt utstyrt kunne følget begi seg i veg, dels til hest og dels til fots og en inngående og malerisk beskrivelse følger
«Vi fulgte først Veien op igjennem den vilde romantiske Tøn-Dal – til Lunaasen, en liden afsides Fjeldbygd, tilhørende Hovedsognet» Største problemet på denne strekningen var å ta seg over ei dårlig bru, den var skrøpligere enn den såg ut for på avstand, midt på brua gikk det opp for Nicolai, som tydeligvis satt høgt til hest, og ble ikke bedre av den grunn. På turen tilbake fant de jammen ut at det gikk an å gå over elva under brua! Men etter noen timers ritt « … naaede vi Feltet for vore Operationer, Magnillas øde Strande. Men var Egnen gold og vild, saa var den dog et Fiskenes Eldorado; thi den lille Elv havde en saadan Overflødighed af Smaaøret, og denne bed saa hjertligt at det ikke varede længe inden vi havde vore Skræpper nesten fulde» Men tida hadde gått fort, nå var det kveld, sola var på veg ned, så nå måtte ekspedisjonen raske på, slik at de kom fram til herberget for natta. Gjennom myr og kratt fram bar det til Magnillkroken.
Magnillsjøan med Synner og Nørder sjøen, sett fra lia opp mot Eidsfjellkampen, fra Synnersjøen renner Magnilla og Magnilldalen starter. Setrene er fra h Nordigardsvangen, Paurengvangen, Nygardsvangen og Strømsøvangen oppmed Storbekken, tilhørende 2 tynsetgarder og tre alvdalsgarder. I 1838 var det Evensmovangen og Paurengvangen som eksisterte og tilhørte Røsten og Hansmoen. Foto P. Hvamstad